​

Sikkerhet

Et gammelt ordtak sier at "å bli født er den visse død." Så vidt jeg vet er det fullstendig korrekt, in¬gen av oss overlever. Men vi har nå dette livet. og klamrer oss til det som best vi kan. Vi ønsker ikke å stryke med før tiden er inne,   hva nå enn dét betyr.

Men all menneskelig adferd kan medføre fare. Skiturer, bil¬kjøring, idrett   de er alle sjansebetonte aktiviteter. Det å innta en bedre middag har vist seg å være fatalt for ikke så rent få. Til og med å ligge stille i sengen kan en gang iblant føre til uheldige konsekvenser. Som sagt, vi er i fare samme hva vi gjør.

I de aller fleste tilfellene klarer vi å unngå farene ved å bruke hodet. Det hevdes ofte at mennesket er et tenkende dyr, hvilket er en sannhet av meget begren¬set verdi. Men det er nå både sant og visst at vi ikke kommer langt innen hjemmeladingen hvis vi ikke bruker hodet.

Lading av egdne patroner   eller hjemmelading, som vi vanligvis kaller det   hører med til de forholdsvis ufarlige aktiviteter her i verden. Det skjer langt færre ulykker ved ladebenken enn ved middagsbordet.

Men selvfølgelig   det kan være farlig dersom man nekter å bru¬ke hodet. Selv om du er aldri så radikal på andre områder, bør du tenke konservativt når det gjelder å lade din egen ammunisjon. Eksperimenter er moro. og kan gi fine resultater   men bare der¬som du har nok erfaring og vet hva du gjør. Er du i tvil, så hold deg til kjente og velprøvede metoder og ladedata fra troverdige kilder.

Hjemmelading er temaet for denne boken, og som seg da hør og bør skal jeg behandle de mest alminnelige sikkerhetsmessige problemene man kan komme ut for.

 

Behandling og oppbevaring

Bare to av de komponentene en hjemmelader vanligvis kommer i befatning med kan representere en fare i seg selv; terinhettene og kruttet. Derfor må man behandle dem korrekt og helst innøve visse rutiner ved håndtering og lag¬ring.

 

Tennhetter

Tennhettene inneholder et eksplosivt stoff og bør derfor ikke utsettes for slag, støt eller rystelser. Det er vanligvis ikke så over¬vettes farlig at en enkelt hette går av ved et uhell, men mange hetter sammen kan bli en ren bombe.

Produsentene er selvsagt fullstendig klar over dette. og har derfor utarbeidet spesielle emballasjer for lagring og forsendelse av hetter. I gamle dager kom hettene pakket på forskjellig vis; for eksempel kunne det ligge 100 sammen i en blikkeske. Fremdeles ser vi dessverre en gang iblant at 100 eller flere hetter pakkes nokså løselig i flate pappbeholdere uten skillevegger mellom rekkene. Slikt er forkastelig, og alle fornuftige produsenter har gått over til det amerikanske systernet med plastesker. Her ligger hettene i 10 rader med 10 hetter i hver rad. Mellom radene er det skillevegger.

Grunnregel nummer én for oppbevaring av hetter er   la dem alltid ligge i fabrikantens origina¬leske (dersom denne er av den moderne typen). Mange ganger har vi bare noen få hetter igjen i en eske, og det kan da være fris¬tende å samle slike rester i en blikkeske, sylteglass eller lignen¬de. Ikke gjør det! La dem ligge i fabrikkesken.

Joda, det finnes mange som har gjort denne genistreken før. Og noen av dem fikk lide for det. Vanligvis skjer ulykken på følgende måte: de oppsamlede hettene blir liggende ganske lenge i sylteglasset, og en gang iblant slippes noen flere nedi.

Etter en viss tid er det ganske mange hetter i glasset, og disse hettene har stadig blitt utsatt for små rystelser og støt. Selve tennsatsene har etterhvert fått tendenser til forstøvning på grunn av slagene, og det samler seg med tiden et uhyre fint, oftest gulaktig pulver mellom hettene. Dette pulveret er ikke alltid så lett å se, men det er sv ært eksplosivt og tenner lett ved slag.

Så kommer den dagen man griper glasset for å slippe noen flere hetter oppi, pulveret tenner ved friksjon eller støt   og alle hettene i glasset eksploderer samtidig. Det var det. Hjemmela¬dingen tar en brå slutt, og det gjør trolig alle andre aktiviteter også.

Det er også en dårlig idé å oppbevare for mange hetter i en liten, tett beholder. Jeg kjenner folk som liker å lagre noen tusen hetter i lufttette armnunisjons¬kasser av stål, liksom et slags mob lager i påvente av dårligere tider. På den måten holder de seg bedre, spesielt hvis man bor på steder hvor fuktighet kan være et problem.

Men jeg mener det er en dårlig idé. Hvis du skulle få brann i huset, så sitter du nå med en slags bombe som kan skape be¬tydelige problemer hvis den går i luften.

Dersom fuktighet er et prob¬lem, så pakk heller Inn enkelte¬sker eller maksimalt 1000 kar-tonger inn i tynn plastfolie og oppbevar kartongene adskilt, ikke liggende i én haug.

Og siden vi først snakker om branner; det er en fordel å opp¬bevare tennhettene adskilt fra kruttet. Kruttet tenner som of¬test før hettene, og vil derfor kun¬ne få disse til å eksplodere der¬som de ligger for nær.

 

Krutt

Krutt er vanligvis ikke eksplosivt, selv om de fleste later til å tro det. Et skudd høres jo ut som en eksplosjon, så det er ikke rart at menigmann tror at kruttet eksploderer.

Hvis vi bruker fagterminologi, så sier vi at tennsatsen i tennhettene detonerer. og det er en eksplosjon   mens kruttet deflagrerer, hvilket er en meget rask og kraftig forbrenning. Vi skal være glade for at kruttet ikke eksplo¬derer   for hadde det så gjort, ville våpenet også eksplodert i det vi trakk av. Under vanlige omsten¬digheter kan krutt altså ikke eksplodere, men det brenner svært fort. Nå har det faktisk hendt at krutt har detonert, men nesten alltid under helt spesielle omstendigheter hvor større mengder krutt har vært involvert. Noen få historier har dukket opp de siste årene som kan tyde på at også mindre mengder krutt kan antenne, og muligens også detonere, hvis det blir utsatt for spesielt sterke slag, men det er i alle tilfelle uhyre sjeldne hendelser.

Vi kan derfor si at krutt faktisk er mindre farlig enn for eksempel bensin, tynner eller propan. Alle disse stoffene kan som kjent eks  plodere, og har gjort det mange ganger med alvorlige følger for hus og hjem. Men dermed er det Ingen grunn til å bli likeglad med kruttet. Det er svært lett å anten¬ne og brenner med stor flarrune og høy temperatur.

Liksom tennhettene, oppbevares kruttet best i de originale forpakningene. Disse er som oftest vel egnede til formålet   de sørger for at kruttet holder seg friskt og at minst mulige skader skal kunne oppstå ved brann. Bokser i tynt blikk eller solid papp brukes ofte   med topp og unn som lett åpner seg hvis kruttet skulle ta fyr. I den senere tiden har flasker eller bokser av plast blitt populært.

Jeg har ikke Inngående kunnskaper om den plasten som brukes, men jeg vil anta det dreier seg om en type som forhindrer oppbygging av statisk elektrisi¬tet.

Plast og plast kan være mange forskjellige ting, så for sikkerhets skyld   bruk fabrikantens origi¬nale istedet for en tilfeldig behol¬der som muligens kan være laget av en type plast som skaper sta¬tiske elektriske ladninger eller virker kjemisk nedbrytende på kruttet.

Kruttboksene bør ikke oppbe¬vares i pengeskap eller andre metallskap av solid konstruk-sjon. I uheldige tilfelle kan slike stålskap få karakter av bombe. Det er en god idé å lagre kruttboksene i et låst skap, men bruk et treskap.

Våre vanlige kruttsorter er holdbare saker dersom de lagres forsvarlig. Korker må skrues skikkelig til, slik at luft og fuktig¬het ikke kommer til. Varme vir¬ker heller ikke særlig positivt på kruttets egenskaper, så det tørreste og kjøligste stedet i huset bør brukes ved lagring hvis mu¬lig. Hvis man bruker litt omtanke på dette punktet, kan man faktisk ha glede av en boks med krutt 50 år etter at man har put¬tet den i skapet.

Men det går ikke alltid like bra. Det hender at kruttet brytes ned (detorierer). Hovedbestanddelen i vanlig krutt er nitrocellulose, og dette er ikke et helt stabilt stoff. Blant annet vil nitrogen tendere til å skille seg ut i gassform. Hvis man åpner en kruttboks, og mer¬ker en uvanlig lukt eller til og med ser en rødbrun gass som siver ut   da er det sannsynligvis nitrogenoksid som"lekker"ut fra kruttet. Jo varmere man oppbe¬varer kruttet, jo raskere starter denne nedbrytingsprosessen.

Alt slikt krutt skal kastes. Det har faktisk hendt at krutt som er i ferd med å nedbrytes har antent spontant av seg selv. Derfor er det best å bh kvitt det. Strø det i et tynt lag utover plenen, eller brenn det opp i små porsjoner  utendørs på et sikkert sted.

I de 30 årene jeg har drevet med hjemmelading, har jeg aldri kommet over ett eneste tilfelle av krutt under alvorlig nedbryting  så det er ikke lenger en vanlig hendelse. Riktignok har jeg et par ganger opplevd at kruttbok¬ser avgav en rødbrun gass når jeg helte krutt ut av dem, men det viste seg å være finfordelt rust. Rust er forresten heller ikke noe å samle på, så jeg kastet boksen.

Jeg nevnte at krutt helst skul¬le oppbevares i originalboksene, og det er stort sett best   men det finnes unntak. I USA er det gan¬ske vanlig å kjøpe krutt i store beholdere   10 til 20 kilo   for deretter å fylle kruttet over på mindre bokser. Slikt er ikke van¬lig her hjemme, men det hender en gang iblant at vi kommer over gode kjøp i større kvanta. Per¬sonlig kan jeg ikke like å ha stør¬re kruttbeholdere enn 1 kilos bokser stående. så da blir det å fylle over i gamle kruttbokser.

Dette skulle være en enkel jobb, men det kan bli farlig der¬som man roter. Mal over de gam¬le tomboksene, slik at det gamle kruttnavnet ikke lenger er synlig, og merk det nye navnet tydelig med tusj eller maling. Sørg for at ingen andre kruttbeholdere finnes i nærheten enn de nymalte tomboksene og den store behol¬deren med det nye kruttet. På den måten slipper du sammen¬blandinger av kruttsorter   hvil¬ket i uheldige fall kan være fatalt.

Når det gjelder oppbevaring av spesielt brennbare og eksplosive stoffer, så er det en annen ting vi skal huske på   forsikring. Hvis du får brann i huset, vil neppe kruttet eller hettene spille noen rolle fra eller til hva gjelder utvik¬lingen av brannen   iallefall der¬som det dreier seg om vanlige hjemmeladerkvanta. Men forsik-ringsselskapet kan godt mene noe annet, og dermed foreta det de kaller en "avkortning" av er¬statningen. Og det betyr rett og slett at du ikke får utbetalt full erstatning.

Derfor bør du holde deg innen¬for lovens bokstav. "Lov av 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer, med forskrifter av 22. mars 1977 og 25. september 1979" uttaler følgende:

 

Med unntak som nevnt i an¬net ledd kan uten særskilt til¬tatelse oppbevares (alle meng-der angir netto vekt eksplosiv vare):

1. Inntil 5 kg sprengstoff el¬ter krutt ......

2. Inntil 100 stk.fenghetter, vanlige eller elektriske, eller 500 stk. andre arter tennmidler som nevnt i

   lovens 2c.

3. Inntil 5 kg. eksplosiv vare oppladet som ammunisjon av enhver art ......

Sprengstoff, krutt eller tennmidler må ikke oppbeva¬res i oppholdsrom, så som spi-serom og arbeidsrom. Uten spesiell tillatelse må slike eks¬plosiver heller ikke oppbevares i kjeller under beboelses¬hus eller annet hus hvor folk oppholder seg ellerferdes.

 

For en vanlig hjemmelader er disse reglene noe uklare. De 500 «tennmidlene" som er nevnt i punkt 2 er neppe å forstå som vanlige tennhetter for patroner; lovens paragraf 2, punkt c unn¬tar nettopp slike. Jeg vil anta at 5000 allminnelige tennhetter kan oppbevares uten spesiell til¬latelse. Legg merke til at når for¬skriftene sier 5 kg. eksplosiv vare, så menes Ikke 5 kg. patroner, men en mengde patroner som til sammen inneholder 5 kg. krutt.

Det virker litt for galt at man ikke får lov til å oppbevare krutt, hetter og patroner i kjelleren - men slik må vel forskriftene tol¬kes. Hvis du har innredet et eget rom for hjemmelading, hva så   er dette å regne som et "arbeids¬rorn" som dermed ikke tillates for oppbevaring av nettopp de kom¬ponenter du bruker der? For en vanlig, privat hjemmelader fin¬ner jeg en slik tolkning tvilsom. Men dersom du lader armnuni¬sjon profesjonelt på en eller an¬nen måte, så sjekk med det loka¬le brannvesen. Trenger du å opp¬bevare større mengder enn det vi her snakker om. så skal du søke det lokale brannstyret om spesi¬ell tillatelse.

Dersom forsikringsselskapet kan påvise at du har oppbevart større mengder enn det tillatte, eller oppbevart dem i strid med forskriftene, så kan det bli nokså dyrt. I grove tilfelle, hvor oppbe¬varingen er spesielt mangelfull eller mengden av krutt, hetter, osv. er det flerdoble av det legale   så kan man risikere verre ting. Grov uaktsomhet, kalles det ofte, og man kan havne i økonomisk ansvarsforhold overfor andre. I slike tilfelle kan erstatning kom¬me på tale, og det kan dreie seg om millionen eller mer. Bruk ho¬det.

 

Sikkerhet under lading.

Foreløpig har jeg bare omtalt eventuelle problemer ved oppbevaring, men det er under selve ladeprosessen vi virkelig kan gjø¬re de store tabbene. Det er et uendelig antall dumme ting vi kan få til hvis vi virkelig kobler ut hjernen, og jeg har hørt om   og vært med på   de utroligste tan¬keløsheter. For det første har vi problemet med forbytting av komponenter. Resultatet av slike forbyttinger kan variere fra litt irriterende til livsfarlig; det kom¬mer an på hva vi bruker i stedet for det vi skulle ha brukt.

 

Krutt.

Utvilsomt vil de farligste forbyt¬tingene kunne skje på kruttsi¬den. Det er mengder av kruttsor¬ter, og disse kan variere voldsomt i oppførsel. For eksempel, er de kruttsortene som brukes ved baneskyting med rifle så forskjelli¬ge fra de som brukes ved pistol¬konkurranser, at en forbytting her vil sprenge rifla i stumper og stykker.

Vi har flere eksempler på slik ombytting; én av dem skjedde her i Norge for noen år siden. Vedkommende hadde en rifle i 7mrn Remington Magnum, og hadde fått det for seg at en pas¬sende ladning besto av en 175 grains kule med 62 grains med Norma MRP bak. Dette høres ikke så galt ut, så vedkommen¬des tankegang kan ikke ha vært helt ubrukelig.

Men noe galt må det ha vært, for av én eller annen grunn fylte han i stedet 62 grains med Norma. RI i hylsen. Jeg kan ikke riktig fatte hvordan han kunne klare å gjøre en slik feil. Selv om han grep feil boks, og dertil glem¬te å se hva som sto på den, så er MRP og RI så forskjellige av ut¬seende at bare en blind høne som tror at korn er korn kunne ta feil.

Skytingen gikk fint; ett skudd var nok. Og denne groteske kom¬binasjonen av 175 grains kule og 62 grains med hurtig pistolkrutt førte ikke til noen vanlig, tradi¬sjonell våpensprengning   men sprengte til pinneved både pipe, låskasse, magasin og stokk.

Du skjønner naturligvis mel¬dingen, men bare for å mase litt ekstra: Ha aldri mer enn én boks krutt på benken; den ene krutt¬sorten du arbeider med akkurat nå. Når du er ferdig med den, så pakk den inn i skapet igjen med én gang. Med en slik rutine vel innarbeidet, skulle det være mu¬lig å unngå tabber som ovenfor beskrevet.

Med det samme; når du forla¬ter ladebenken for lengre tid enn en kaffepause, så tøm innholdet av kruttmålet tilbake i kruttbok¬sen. Hvis det blir i målet i en dag eller to, så har du muligens glemt hvilken kruttsort det var. Neste gang er du skråsikker på at du husker hvilket krutt det var, men kanskje husker du feil. Og da kan det være gjort.

Jeg skal ikke sette meg på min høye hest her; dette er en tabbe jeg har gjort ikke så rent sjelden selv. Men Jeg har aldri havnet i problemer av den grunn. Jeg har nemlig en annen fast regel, som jeg alltid følger. Finner jeg krutt som har ligget i kruttmålet fra forrige gang, så kaster jeg det nådeløst og uten skrupler. Opp gjennom årene har det blitt noen kilo.

Jeg kjenner hjemmeladere som noterer kruttnavnet på en lapp og legger denne på toppen av kruttet i kruttmålet når de forlater laderommet. Dette er en brukbar idé, dersom ikke lille-bror har fjernet lappen før du skal på'n igjen. Er lappen borte, så betrakt kruttet som ukjent og bli kvitt det.

Det finnes riktignok noen kruttsorter som har en Innebyg¬get "identifikator". F.eks. er Blue Dot ispedd enkelte kruttkorn som er farget blå, Green Dot har tilsvarende grønne. mens Relo¬der 7 kan fremvise røde krutt¬korn innimellom de vanlige grå. I så fall behøver du naturligvis ikke kaste kruttet   dersom du har forvisset deg om at du ikke har andre kruttsorter som kan fremvise de samme fargekodene.

 

Tennhetter

Hvis vi skulle bli så uheldige 'a forbytte hettetyper, blir resulta¬tet aldri så drastisk som det kan bli ved forbytting av kruttsorter. Skjønt, unntak finnes ved lading av haglpatroner   hvor en gal het¬te i visse tilfelle kan føre til alvor¬lige konsekvenser.

I rifle og pistol vil feil hettetype som oftest ikke bety noe problem av sikkerhetsmessig karakter, men det er ikke helt utelukket at det kan skje. Jeg har faktisk opp¬levet det selv et par ganger, hvor jeg puttet en magnumhette i maksimumsladninger som var utarbeidet for vanlige hetter. Det skjedde ikke noe drastisk noen av gangene, men trykket var ty¬delig over det normale, og jeg brukte nok opp en del av sikker¬hetsmarginen i våpenet. Hadde jeg vært litt uheldigere, så kunne det nok ha ført til skader på pis¬tolen jeg brukte.

 

Hylser

Forbytting eller sammen¬blanding av forskjellige hylse¬merker er ofte ødeleggende for presisjonen, og kan i ekstreme tilfelle påvirke trykket såpass at det er fare på ferde. Hylser av forskjellige fabrikat, men med samme kaliber, har de sararne dimensjoner utvendig (stort sett), men hylseveggenes tykkel¬se kan være temmelig forskjellig fra den éne til den andre. En hylse med tykkere gods i veggene har selvsagt mindre hylsevolum, og vil derfor skape høyere kam¬mertrykk med samme kruttlad¬ning.

Vi kommer tilbake til dette med hylsekontroll i kapitlene om lading, så jeg skal ikke bruke mer tid på det nå. Det får greie seg å gjenta: bruk ikke forskjelli¬ge hylsefabrikat om hverandre.

 

Kuler

Dessverre, folkens, kuler er hel¬ler ikke helt ufarlige saker for en hjemmelader. Selv om resultatet av en feilvurdering eller sleiv ikke blir fullt så Ille som tilsvarende tankeløsheter med krutt, kan det bli ubehageligere enn når man griper feil eske med hetter eller hylser.

Maksimaltrykket i en patron er avhengig av mange faktorer; en av de viktigste er kulevekten. Med samme kruttladning, vil en høyere kulevekt føre til større trykk enn en lavere kulevekt.

En ladning som passer fint til en 150 grains blykule kan lett sprenge revolveren i luften der¬som den brukes sarmmen med en 265 graffis mantlet kule. Altså  ja, du har alt gjettet det   bruk hodet.

Som om ikke dette var nok, så har kuleformen også betydning for trykket. Kuler kan yte for¬skjellig motstand mot å bli pres¬set gjennom løpet, alt etter hvor tykk og stiv mantelen er, hvor lang bæreflaten er, osv.

En gang iblant eksperimenterer jeg med litt uvanlige kulety¬per i diverse kalibre, og det er ganske tydelig at store forskjeller i kulenes bæreflate kan ha bety¬delig innvirkning på kammer¬trykket. Det er derfor ikke å anbefale ukritisk sammenblanding av kuler med samme vekt. En riktig buttneset kule kan ha opp¬til den doble bæreflaten av en spiss kule, og det gir seg uttrykk i høyere kammertrykk med sam¬me kruttladning. Normalt er det¬te faktorer som ikke spiller så svært stor rolle for hjemmelade¬re; vanlige kuler i samme kaliber og med samme vekt avviker ikke så mye i bæreflate. Men det skjer av og til.

På ett punkt skal vi være litt ekstra forsiktige, og det dreier seg om kulens friflukt.

Begrepet friflukt er nærmere forklart annet sted i boken, men kort sagt er det hoppet kulen gjør fra sin posisjon i hylse og frem til den treffer riflingen i løpøet. I en vanlig fabrikkpatron som avfyres i et vanlig gevær vil dette hoppet være fra 1,5mm og opp til ca 5mm.

Endring av friflukten innenfor normale grenser vil ikke påvirke trykket så mye at vi behøver bry oss om det. Men hvis den blir ekstremt stor eller ekstremt liten   vel, da får vi ofte problemer. En unormalt stor friflukt vil gi trykk som er lavere enn normalt, og presisjonen blir som regel dårli¬gere. Dårlig presisjon er irrite¬rende. og man bør absolutt gjøre noe med det, men direkte farlig er det vanligvis ikke. Verre blir resultatet om friflukten reduse¬res for mye. Og virkelig farlig kan det bli dersom den reduseres helt ned til null. La meg presentere et klassisk eksempel.

Alle baneskyttere er interes¬serte i å redusere kostnadene ved skytingen; det er gjerne derfor de lader patroner selv. Selvsagt er dette fornuftig, men sparevanene kan av og til ta overhånd, og bli benyttet på områder hvor de ab¬solutt ikke hører hjemme   som for eksempel ved lading av jakt¬patroner. For når vi tenker på hva jakta egentlig koster i tid og kroner, så spiller prisen på de få patronene vi bruker ingen rolle. Men, som sagt, enkelte har fått sparingen slik i blodet at de ikke klarer å la være.

Ikke så rent få bruker NATO patroner som de får gratis via Heimevernet. Noen bruker dem som de er, men de fleste vet at jakt med helmantlede kuler er forbudt, og bytter derfor ut kule¬ne. Vanlig fremgangsmåte er denne: trekk ut kulen, behold kruttladningen og putt inn en blyspisskule av samme vekt slik at patronen får samme lengde som den opprinnelige.

 

Dette kan selvfølgelig gå bra, men det kan også gå dårlig. Det kommer an på hvilken kule man bruker. NATO kulen har for¬holdsvis spiss og slank nese med tilsvarende kort bæreflate. Hvis vi bytter denne ut med en butte¬re. mer rundneset kule, så kan vi være temmelig sikre på at bære¬flaten er lengre   og derfor begyn¬ner nærmere spissen. Hvis man er riktig uheldig, kan det nå hen¬de at friflukten har blitt redusert til ingenting.Tar vi ladegrep med denne ammunisjonen, vil kulen bli presset inn i riflingen når vi lukker sluttstykket.

Med vanlig friflukt vil kulen kunne begynne å bevege seg ved forholdsvis lavt gasstrykk, og vil ha oppnådd en viss fart før den treffer riflingen. Med vår spare¬patron er det annerledes. Nå kan ikke kulen bevege seg før både massetreghet, hylsehalsfriksjon og riflingsmotstand er overvun¬net   hvilket krever et høyere trykk.

Resultatet er at kammer¬trykket bygger seg opp raskere enn normalt, og maksinialtryk¬ket kan komme til å overstige det tillatte. Hevarmen blir tung å betjene, hylsene får et tydelig spor etter ejektoråpningen i støtbunnen, og rekylen føles noe sterkere enn vanlig. Vi er nå ute å kjøre på den røde siden av sikkerhetsgrensen.

I visse tilfelle arbeider hjem¬meladere med null friflukt, men det er bevisst   og med ladninger som er utviklet under nettopp disse forholdene. Slikt hører imidlertid med til de mer avan¬serte teknikkene, og en vanlig hjemmelader bør ikke gå under 1,5rmn i friflukt.

Beregning av friflukt er ikke særlig vanskelig; du finner det beskrevet i kapitlet om lading av riflepatroner.

Forresten   jeg håper Ingen tror at det var meningen å advare mot å lade jaktpatroner. Selvsagt ikke; jeg valgte eksempelet bare fordi jeg har truffet på det i prak¬sis noen ganger. Lading av jakt¬patroner er ikke vanskeligere enn annen lading, og mange je¬gere har stor nytte og glede av å bruke egenproduserte patroner på jakta.

 

Overladninger

De fleste hjemmeladere har en del favorittladriinger   ladninger som de mer enn gjerne forteller deg om. De går bedre, er sterke¬re, har mer "drep", eller hva det nå måtte være.

Det hender naturligvis at dette er riktig. men ofte er det overdri¬velser eller ren ønsketenkning. Og selv når det er riktig, så er det ofte riktig bare for vedkommendes eget våpen   og kanskje slett ikke for ditt.

Moralen er derfor: lån aldri an¬dres yndlingsladninger, særlig ikke hvis de omtales som "sterke saker". Dette prinsippet gjelder alltid; til og med for maksimal¬ladningene i de ladetabellene du finner i denne boken. Det er hel¬ler ingen grunn til å hoppe rett på andres maksimaldata. I ka¬pitlet om trykkvurderinger har vi beskrevet en metode for utarbei¬delse av fornuftige maksimal¬ladninger   og denne er såpass enkel at du ikke trenger å låne andres data; lag dine egne.

En spesielt uheldig type over¬ladninger er de såkalte "dobbelt¬ladningene". Som navnet sier, betyr dette at du har fått akkurat dobbelt så mye krutt i hylsen som du hadde tenkt. I riflehylser er dette vanligvis ikke mulig; hyl¬sen blir for full, og kruttet renner over. Det samme er tilfelle for kraftiger pistolladninger, for eksempel de som brukes i me¬tallsilhuett.,,

Men det hender ofte at vi øn¬sker å bruke små mengder av et forholdsvis hurtigbrennende krutt i en patron, og i slike tilfelle kan det godt bli plass til både dobbel og tredobbel ladning uten at det renner over. Skyting med blykuler i rifle er ett eksempel  konkurranseladninger for grov¬pistol et annet. Man må se godt etter for å oppdage 2,5 grains med N310 på bunnen av en .38 Special hylse, og det er ikke noe problem å overse at du har fått i 5 grains, eller til og med 7,5. Og 7,5 grains med et såpass hurtig krutt vil ganske sikkert skade, og sannsynligvis helt ødelegge en .38 revolver.

Størst sjanse til å få dobbelt¬ladninger har vi ved bruk av de automatiske eller progressive pressene. Disse mater ut kruttet automatisk   og hvis noe henger seg opp og vi fikler litt frem og tilbake, kan et slikt automatisk kruttmål komme til å slippe flere enn én ladning i samme hylse. Bruk av progressive presser krever derfor trening, konsentrasjon og ettertanke. Med en vanlig presse er mulighetene for slike uhell mindre, men også her skal vi bruke hodet.

Det motsatte av en dobbelt¬ladning kan vi kanskje kalle en null ladning , altså en hylse du ikke har fått krutt i overhodet. Slike ladninger er også farlige. Får du en slik patron uten krutt midt i en hurtigserie. kan du bli utsatt for en våpensprengning. Ofte vil kraften fra tennhetten være nok til å drive kulen såpass langt inn i riflingen at en ny pa¬tron kan kamres bak den. Og et skudd avfyrt med en kule sitt¬ende fast i løpet er en temmelig sikker måte å skade våpenet på.

Null ladninger opptrer også hyppigere ved bruk av progressi¬ve presser. Det har skjedd meg et par ganger, og begge gangene ved at én eller annen person forstyr¬ret meg midt i ladingen med en automatpresse. Resultatene vis¬te seg på banen. Jeg klarte hel¬digvis å stoppe avtrekkerfingeren før neste skudd, men stevneresultatet ble i begge tilfelle spolert. En bekjent var mindre heldig, og klarte faktisk å sprenge løpet på en Colt 1911 på denne måten.

 

Farlige eksperimenter

Eksperimentering er noe av det morsomste og mest interessante ved hjermneladingen. Vel å mer¬ke, når man har jobbet seg gjen¬nom nybegynnernes rekker og har blitt "viderekommende". En person som er ny innen hjemme¬ladingen har nok med å lære seg de viktigste arbeidsoperasjonene samt å utvikle en fornuftig frem¬drift i produksjonen. Eksperi-menter er noe man bare bør drive med hvis man har en solid, grunnleggende kunnskap å ar-beide ut fra. Eksperimenter er gøy, men ligg unna det første året.

Selv lang erfaring er ikke alltid nok. Det hender vi absolutt vil eksperimentere på områder som jeg kaller "den hvite delen av kar¬tet"   områder hvor ingen har gjort noe før, og hvor det derfor ikke er noen opplysninger å få. Når man jobber med slikt, er det ikke nok med erfaring   man må også ha tekniske kontrollmeto¬der som er i stand til å varsle hvis det skulle oppstå farlige situasjo¬ner.

Vanligvis vil vi ikke komme til å sprenge et våpen når vi ekspe¬rimenterer med nye ladninger  dersom vi følger en sunn lade¬prosedyre. Tydelige varsler vil vise seg i form av uvanlig høy utgangshastighet, kraftigere re¬kyl enn ellers, treg ekstraksjon, utvidede hettelommer, osv. Hvis vi følger nøye med slike "trykk¬varslere", kan vi stoppe ekspe-rimentene før noe går virkelig galt. Men det er ikke alltid det er så greit.

For en god del år siden ble det mye snakk om såkalte "duplex" ladninger. Det var ingen ny idé, men hadde dukket opp igjen i forbindelse med en serie sensa¬sjonsrapporter om en ekstremt kraftig revolver ved navn .454 Casull. Nå om dagen er dette in¬tet uvanlig kaliber, men dette var en tidlig utgave av familien, og utvalget av kruttsorter var ikke like godt som nå, og dét var heller ikke kunnskapene og erfaringe¬ne om ekstreme pistolkalibre. Patronen var på det tidspunktet en .45 Colt hylse som ble ladd med to eller tre forskjellige kruttsorter på én gang; og spesielt ombygde Colt SAA'er ble brukt.

Såvidt jeg minnes. ble det først helt i en liten mengde middels hurtig krutt, deretter en stor lad¬ning med langsomtbrennende krutt, og til slutt en liten ladning svært hurtig krutt på toppen. Når kulen ble satt, presset den kruttet sammen, slik at de for¬skjellige typene ikke kunne blan¬de seg ved rystelser, osv.

Fantastiske hastigheter ble rapportert   jeg tror de klarte bor¬timot 2000 fot/sek med en kule av normal vekt. Og det er noe sånt som det doble av hva en. 45 Colt vanligvis makter. Nå om da¬gen er Casifil igjen aktuell. og flere revolvere på markedet sies å ha ham som konstruktør. Den opprinnelige patronen har imid¬lertid forsvunnet; den kom aldri i salg. Grunnen lå nok i duplex ladningene. Slike blandinger av to eller flere kruttsorter er van¬skelige saker; man kan ikke stole på dem. Det har jeg funnet ut ved selvstudium.

Ladningene til Casull virket naturligvis uimotståelige på en entusiastisk hjemmelader; jeg var ganske enkelt nødt til å prø¬ve! Men heldigvis hadde jeg den¬gang fått mange nok år på baken til å skjønne at her var jeg ut å kjøre på en av de hvite flekkene på kartet. Av den grunn la jeg opp omhyggelige prosedyrer for kontrollmåling av hylsene, slik som beskrevet annet sted i bo¬ken.

Ett av eksperimentene var med 240 grains mantlede kuler i .44 Magnum. Først ladde jeg 10 patroner med 4 grains med Nor¬ma R1. Dette ga svært lavt trykk og bare 545 fot/sek i hastighet. En ladning med 25,5 grains med det ekstremt langsomtbrennen¬de riflekruttet, Norma MRP, ga ikke mer enn 453 fot/sek i has¬tighet, ingen målbar trykk¬indikasjon på hylsene i det hele tatt og en kraftig dusj med ufor¬brente kruttkorn. Men kombina¬sjonen av disse to ladningene ble noe helt annet!

Med 4 grains RI på bunnen av hylsen, 25,5 grains MRP oppå der og kulen satt til normal dyb¬de, ble kruttet presset godt sam¬men   ingen sjanse for at de to kruttsortene skulle blande seg, altså. Rekylen var mild, og kro¬nografen viste at hastighetene var temmelig ujevne, med et gjennomsnitt på litt over 1000 fot/sek. En nokså puslete lad¬ning til .44 Magnum. å være, må man vel kunne si.

Men kontrollmåling av hylse¬ne talte et annet sprog! Trykket viste seg å være godt over indu¬striens tillatte maksimum, og jeg tror ikke det skulle store øknin¬gen til før cylinderen hadde gått hinsides. Uten de løpende kontrollmålingene hadde jeg virkelig vært på gyngende grunn. Oftest henger hylsene hardt i cylinde¬ren når trykket blir såpass høyt i revolver, men akkurat den jeg brukte hadde ekstra velpolerte kammere og varslet ikke så godt på den måten.

Det finnes mange andre slike hvite flekker på kartet. Eksperi¬mentering med ladninger til rik¬tig gamle patronvåpen kan være én av dem. Du vet rett og slett ikke hvor mye et slikt gammelt våpen tåler. Bare de aller svakes¬te ladningene kan brukes   og noen ganger ikke engang de  uten at metallurgiske styrkeun¬dersøkelser er foretatt; som Magnaflux og røntgen. Et annet eksempel kan være bruk av helt ukjente kruttsorter. Det hender hjemmeladere tømmer militær¬patroner eller annen kommersi¬ell ammunisjon for krutt og bru¬ker dette ved lading av andre ka¬libre. Hvit flekk igjen. Man vet egentlig nesten ingenting om kruttet, og ladedata finnes na¬turlig nok ikke.

 

Kulestøping

En av de helt store besparelsene ved hjemmelading kan man opp¬nå ved å støpe sine egne kuler. Og dette må da være en helt ufar¬lig prosess   for bly kan iallefall ikke eksplodere, kan det vel? El¬ler kan det? Vel, eksplodere kan det vel ikke akkurat   men en gryte med smeltet bly kan faktisk gå i luften på en måte som likner en liten vulkan.

Det smeltede blyet er godt og varmt, og hvis du slipper oppi gryta ett eller annet stoff som kan gå over i gassform ved denne temperaturen  ja, da får du nett¬opp en vulkan. Og en lynrask sådann, som vanskelig kan skil¬les fra en eksplosjon i praksis.

Vann er det vanligste. La oss si du bruker en støpeøse du har skyllet eller avkjølt i vann. Selv om den ser tørr ut utenpå. kan det henge igjen en liten varmdrå¬pe i tuten i det du dypper den i smeltegryta. Vannet går øye¬blikkelig over i dampform og mesteparten av innholdet i gryta blir slynget utover i rommet. En patron som ruller ned fra en hylle og havner i gryta vil gjøre samme jobben.

En bekjent klarte det også med is   og det til gangs. Han hadde fått tak i noen ruller med tynne blyplater, og hadde oppbevart disse på verandaen. Dette var tidlig på vinteren, og kombina¬sjonen regn/frost hadde dannet tynne hinner med is inne i rulle¬ne. Da han stakk enden på en slik rull ned i det flytende blyet som allerede var i gryta, fikk han hele innholdet rett i fleisen. Re¬sultatet var en delvis smeltet genser (dette var i hine dager med lett brennbart kunststoff), et par briller som det ikke gikk an å se gjennom, en masse bly¬perler som var vanskelig å få ut av håret, og en diger, brun flekk i det hvite taket. Jeg kjenner in¬gen som har blitt alvorlig skadet av slike eksplosjoner, men det både gjør vondt og koster penger.

Vulkaner i smeltegryta er brå og ubehagelige ting, og du kan ikke godt unngå å merke når slikt skjer. Men blyet kan være riktig subtilt også, og snike seg innpå deg uten at du merker noe før det er for sent. Blydamper er nemlig giftige.

Jeg kjenner flere som har fått alvorlige blyforgiftninger ved å sitte innendørs og støpe kuler flere kvelder på rad. Så vidt jeg klarte å finne ut fikk ingen av dem varige mén, men det kan godt skje.

Det anbefales ofte å bedrive kulestøping utendørs, og det går som oftest bra. Men jeg mener nå at slike aktiviteter helst bør for¬egå under tak. Garasjen er et utmerket sted, dersom du setter dørene på vid vegg. Det er heller ingen fare å støpe inne i huset  men da må du montere en god avtrekksvifte like over gryta. En venn og jeg støpte i en periode kuler nesten annenhver kveld i et par måneder, uten ubehag av noen sort. Vi var fullt oppmerk¬somme på faren for forgiftning, og hadde montert en svær indu¬strivifte en halv meter over støpegryta. Den bråket en god del, og trakk luft så håret flagret, men så gjorde den også en god jobb.

Nå om dagen har vi fått det reneste hysteriet når det gjelder bly generelt. Det later til at man¬ge tror bly er et fremmed og farlig stoff i naturen   omtrent som om det skulle være en skummel gift som har blitt sluppet ned av mor¬deriske grønne menn fra flygen¬de tallerkner for å utradere oss hjelpeløse jordboere. Men bly er nå engang en naturlig del av vår klode og har vært det i noen mil¬liarder år. Bly hysterikerne vil nå forby hagl av dette ondsinnede metall   og går inn for stål i ste¬det. Så spørs det, da   når kom¬mer turen til kuler for rifle og pistol? Blir det forbud mot disse også, så er vi hjemmeladere ille ute. Usannsynlig, sier du? Vel, forslag om miljøavgift på alle bly¬kuler ble utarbeidet av finans¬departementet for noen år siden, men enorme protester fra skytte¬re og jegere skremte Stortinget såpass at de droppet saken. I disse dager fikler justisdeparte¬mentet med forslag til forbud mot blykuler. Men denne gangen er det ikke forurensning som er motivet; blykuler blir nå ansett å være "drapskuler." Det er lett å le av slikt vrøvl, selvfølgelig   men vrøvl er farlig hvis det blir satt ut i praksis.

Nåvel, selv om jeg ikke har noen respekt for de nevnte bly¬hysterikere,   blydamper er defi-nitivt farlige, og kulestøping kre¬ver omtanke i så måte.

 

Og så da?

Når jeg leste korrektur på dette kapitlet, satt jeg igjen med en sterk følelse av at jeg egentlig hadde overdrevet farene ved hjemmelading. Det høres jo så farlig ut, at bare en uvanlig mo¬dig sjel ville våge seg inn på slike sjansebetonte aktiviteter!

Ta det med ro. Når man tenker på hvor mange hjemmeladere som holder på rundt om li verden, så er det bare å registrere at ulyk¬ker i forbindelse med lading er sjeldne saker.

Det blir vel omtrent som med bilen: "Sjekk vannet på batteriet, ellers blir det ødelagt   sjekk bremsevesken, ellers svikter bremsene   se etter vannet på radiatoren, ellers skjærer moto¬ren seg   osv, osv . Mengder  av drastiske ting kan skje med en bil   men det gjør det nesten al¬dri. For vi følger jo med, og vi bruker hodet   ikke sant?

Og det er selve grunnlaget for å drive fornuftig hjemmelading også. Tenk deg om. La aldri la¬dingen bli en sløv rutine. Du er født med hjerne. Bruk den, og du skal leve lenge i landet og dessu¬ten lade utmerkede patroner.